Det er fredag! Skal jeg daghandle eller ukehandle. Vi handler og handler. Større og større kjøkken og oftere må vi handle. Det burde vært omvendt. Nå kunne vi jo handlet for mange uker om gangen. Med digre dobbelt kjøleskap og kjølerom. Enda så flyr vi på butikken jevnt og trutt. Hva feiler det oss.
Noen ganger og mange ganger og alle ganger er det godt med Kvikk Lunsj. Du har den i lomma og tenker, snart snart er jeg fremme og da skal jeg nyte sjokoladen i små biter og kose meg. Da setter jeg vikelig pris på sukkerbomben jeg har i lomma.
Sette seg ned, nyte stillheten og naturen og bare være til stede i nuet. Du føler deg heldig som har et hav av tid. Ingen stengetid i naturen. Er ikke det flott?
Lykke for meg i hvertfall. Jeg er er liten enkel sjel som setter pris på de små tingene her i livet..Og det er jeg stolt av.
Alle disse trøtte dager. Det er livet. Opp opp opp på jobb og andre gjøremål som venter. Det holder oss i gang. Vi er en del av noe. Vi kjenner en styrke å våkne opp til en ny dag. En styrke som får deg til å se på vekkerklokken dag etter dag. Ringer den. Må jeg opp nå. Nei, jeg har en halvtime til …….Å den halvtimen er digg. Den er som en helt univers. Du føler at du eier tiden din. Du sovner,,,,,klokka ringer!
Kjøp en pakke frø, litt jord og sjekk hva du har av beholdere.
Jeg brukte en boks det har vært druer i. Den er som et lite drivhus. Nå er lokket av og skal snart i ny potte. Utover våren og sommeren har jeg deilig urter på benken og etter hvert ut i hagen. Det er slike små puslerier som gjør livet verdt å leve. Følge et lite frø. Enklere og billigere hobby skal man knapt finne på.
Se bare på hvitveisen, ser vi den alene er den nesten usynlig. Mange i sammen er den vidunderlig og synlig.
Det er vi også, vi trenger hverandre. Det gir oss styrke. Vi blir synlige og hører sammen i en flokk. Litt å tenke på!
En for alle og alle for en, sammen er vi sterke!
Poenget med det er at vi mennesker trenger andre mennesker. Et ensomt menneske her og et ensomt menneske der og plutselig er vi to og flere. Litt å tenke på nå som påsken er over. En stille høytid som er vanskelig for mange ensomme mennesker. Ikke alle har en familie å henge med. Samlingspunktet er stengt. Plutselig sitter man der alene med alle tankene sine!
Påska i år er historie. Det er hverdager det er flest av. Vi må bare dele opp en og en dag. Da blir hver dag en liten fest i seg selv. Vi kan ikke lengte hele livet etter helgen, etter sommeren, etter ferien.
Påsken var kald, våren fant seg ikke selv. Fikk ikke bestemt seg. Skal jeg være vinter litt til. Jeg venter litt. Drar ut litt.
Sånn er det med oss mennesker også. Noen ganger gir livet vårt oss for mange valg! Vi må gå inn i oss selv og tenke både 1 og 2 og 3 ganger…Noen ganger også utenfor boksen…
Jeg tenker jeg går ut og planter noen Stemorsblomster. De tåler mye. De er herdet. Det er slik livet er også! Vi må ned noen dumper for å se en fjelltopp. Veien er ikke alltid rett som en strek.
Dere som vil følge meg utover, skjønner sikkert at jeg er utrolig glad i naturen og turgåing. Helt gratis og mye hygge og flotte opplevelser. Skal bli flink til å dele bilder etterhvert.
For meg handler det om å spenne på seg et par joggesko og over den berømte terskelen ut av huset. Hver dag 365 dager i året gjør jeg det samme. Blir på en måte rutine. Akkurat som å pusse tenner. Turene er korte og lange, etter hvor god tid jeg har og hva jeg rekker.
Det som er viktig er å komme seg ut. For meg så er det glede i hvert skritt.
