Våren som var meldt med varme og sol, kom ikke slik man trodde…Det var fint på dagen i dag..Var ute en tur i lunsjen, og trengte hverken jakke eller lue…Det var nydelig! Sola varmet og jeg følte at jeg levde..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men brått slo det om og det begynte så klart å regne! 

🌸

Stabilt vær får man vel sydover…Har du forresten lest Villa Art. Fantastisk roman om to vennepar og deres barn som leide en villa utenfor en landsby i Frankrike..Det er bok som man nesten ikke kan legge fra seg! Alt skjer og det er så man føler med vertinnen her altså! Det rakner både for den ene og den andre og hvor ble det av ferien som alle lengtet til…? Jeg synes det var en mesterlig roman med stor dybde, man følte man var i huset sammen med fortellerstemmen…

Kopiert fra VG – nedenfor:

Hva vil det egentlig si å ha ferie?

I det vi skriver midten av juli er dette trolig et spørsmål flere har begynt å stille seg. Og det samme gjelder trolig for flere av karakterene i Ingvild Solstad-Nøis fortreffelige fjerde bok – «Villa Art».

Villa Art er navnet på en fiktiv feriebolig som to tilsynelatende vellykkede vennepar har booket seg for sommeren, plassert i en pittoresk landsby i Sør-Frankrike. Huset har basseng. Ungene er selvgående og går godt overens. Navnet på huset forteller at dette stedet skal ose av klasse og kultur. Men raskt innser gjestene at kunstbøkene er kjøpt inn fra nærmeste supermarked. Bildene på veggene er mer interiørdesign enn malerkunst. Hele huset har et kynisk drag over seg, en fasade. Og det kan det tyde på at gjelder for langt flere enn bare feriehuset. Fasade-poenget understrekes ytterligere ved at det for sikkerhets skyld har bosatt seg to påfugler i husets hage.

ANMELDELSE
«Villa Art»

Forfatter: Ingvild Solstad-Nøis

Forlag: Forlaget Oktober

Sjanger: Roman

Pris: 429

Sidetall: 197

I «Villa Art» går Solstad-Nøis de nære relasjonene i sømmene. Sommerferien skildres ut ifra perspektivet til en av mødrene i følget, som strekker seg helt ut for å redde det lille som gjenstår av samhold i gruppen etter hvert som ferieidyllen ganske raskt snur fra kos til kaos. Hun forsøker selv å være mor, bestevenninne, en god partner og trygg voksen. Samtidig virker ingen av de andre i følget å være nevneverdig opptatt av å bidra til å redde stumpene. Foreldre krangler høylytt, barna anklager hverandre for det ene og det andre, ting forsvinner og ideene jeg-karakteren hadde om hva denne ferien skulle bli rakner, de og, en etter en.

Plottet i seg selv er ikke kjempeoriginalt, men Solstad-Nøis skriver like fullt veldig engasjerende om dette lille kammerspillet i Frankrike. Hun krydrer historien med akkurat nok aparte vendinger til at den ikke blir for forutsigbar, samtidig som skildringen trolig vil være høyst gjenkjennelig for alle som noensinne har vært ferie med barn og/ eller andre par. Dynamikken i følget preges av ulne undertoner, samtidig som hovedkarakterens blikk på sine egne nære relasjoner er både varme og rørende. Målet for hele følget er å ta såkalt «ferie», men det virker å være få av dem som har samme idé om hva en ferie faktisk er, og om det hele faktisk er så veldig avslappende.

I «Villa Art» er det ingen som oppfører seg hverken helt eksemplarisk eller utelukkende ondt. Solstad-Nøis skildrer flere sider ved mennesket, også av den mer tarvelige sorten, som det både er lett å kjenne seg igjen i, og å skamme seg mildt over. Språket hennes er detaljrikt og levende, og det som først synes å være en litt døsig, besteborgerlig ferieskildring blir raskt en såpass kaotisk og spennende beretning at «Villa Art» blir vanskelig å legge fra seg. Solstad-Nøis’ skråblikk på «den perfekte ferien» er både dystert og livgivende på en gang, og resultatet meget underholdende og skarp lesing – ikke minst akkurat nå, på høyden av fellesferien.