Et vindu mellom oss!

Vi er redde veldig redde. Verden er ikke som før. Mennesker dør. En etter en.

Dette er ikke verden vi kjenner. Vi går med tunge mørke skritt. Selv i skogen er vi redde. Møter vi noen?  Er det trygt? Vi går en meter, hver eneste av oss, til siden. Vi er redde. Vi er ikke trygge!

Vi ser ned. Med bestemte blikk. Pakker nese og munn langt ned i skjerfet vi bærer. Vi må være forsiktig. Vi må gjøre alt vi kan <3 

Vil ikke se opp! Vi titter oss tilbake. Vi stanser og snur oss vekk. Lar personen gå forbi. Vi kan ikke se opp. Vi ser ned med bestemt blikk! Vi skygger unna. Vi bruker hansker. Vi vasker hender. Time etter time..Andre mennesker, selv de vi kjenner!

Kjenner vi ikke lenger. Vi vet ikke nok om dem. Er de i karantene? Er de syke?  Har de reist? Har de kommet hjem fra en reise nå nylig? Vi hørte et host. Det treffer oss som et pistolskudd. Vi skvetter og ser ned, med nesa langt nede i frakken. Vi går tur. På lang avstand ser vi en person drar opp et lommetørkle og tørker nesa.

Vi ser ned. Vi blir redde og går med 3 meter mellom oss. Vi forter oss rundt neste sving. Løper hjem, stenger døra. Vasker henda og puster ut!

Mamma ringer. Hun er redd. Hun føler frykt. Dette er verre en krigen. Jeg har opplevd krig. Dette er verre. Hun er bekymret for meg. Ikke for seg selv. Hun er redd, sier det igjen og igjen. Dette er verre enn krigen!

Vi må alle ta den krigen nå! Stå sammen, men ikke sammen. Men gjøre en felles dugnad for Norge og for Verden <3 

Men en gang så skal vi igjen gi hverandre en klem <3 Men ikke i morgen!