Ensomhet er også en smerte. En smerte som ikke synes. Det er ingen bandasje rundt hodet eller armen.  Det synes ikke. Hvordan vite. Det kan være din kollega. Din nabo. En i familien. Men du bryr deg ikke. Du spør ikke. Du har nok med deg selv og ditt og alle vennene dine. Du har for mange venner. Nesten ikke tid til dem. I ditt hode er det ikke i dine tanker at det finnes mennesker som ikke har venner. Nær familie. Kanskje hatt venner. Mistet venner. Venner som er døde. Din nabo som aldri får besøk. Du bryr deg ikke…Du har så inderlig nok med deg selv og ditt. Har ikke tid. Orker ikke. Ikke i dag…<3 kanskje en dag skal jeg gjøre noe! Den dagen du endelig har tenkt å ta et grep. Kan det være for sent! 

Jeg satt i går og ventet på Dagsrevyen. TV var på en annen kanal.(Jeg har jo hatt besøk.) En kanal jeg aldri ser på. Fikk ikke sett begynnelsen eller slutten. Men det handlet om en enormt overvektig mann. Hadde ikke besøk av venner. Bare en gang i blant av sin mor. De menneskene han daglig hadde kontakt med var de som leverte mat til ham. Flere ganger om dagen. Han rømte bort og vekk da han spiste. Da følte han seg LYKKELIG. Fy søren det var trist å se på. Gleden han hadde i livet var å ligge på maven og spise..Han kom seg opp av senga, men det var snart på grensa det også! Hvor langt skal dette gå tenkte jeg. Hvorfor gjøres det ikke grep av moren eller andre personer. Jeg ble så trist inne i meg <3 Alle de tingene vi gjør hver eneste dag er jo LIVET. Dette var livet til denne mannen <3 Akkurat denne ensomheten synes da på grunn av situasjonen. Men det er andre ensomme mennesker der UTE – overalt i samfunnet. Hva gjøres og hvordan kan vi ta grep! FØR DET ER FOR SENT….

Bilder og tekst Solliv. En engel på kirkegården på Kråkerøy. Den var ødelagt av rådyr tenker jeg. Trist å se, og tankene begynte å spinne i mitt hode.

<3 Solliv