God morgen!
For å komme seg over fra A til B så er det noen ganger kjekt med en bro. Er ikke broen der så må man snu. Her i Kråkerøy-holmene er det slike hjelpemidler. Er det ikke kjekt. Vi får hjelp til å komme oss ut på tur. Vi trenger ikke båt. Ikke alle har en båt. Det er slik med mennesker som ikke er 100 % også. Vi må ha litt hjelp. Men det ene eller andre. Min mamma er dement. Klarer seg greit med all hjelpen sin. Hun har mat i skapet. Men har ikke noe guts til å åpne det skapet og titte inn. Det er borte i hennes hjerne. En selvfølge for andre. Hvor mange ganger titter ikke vi i kjøleskapet selv om vi ikke skal ha noe. Bare titter inn – kanskje det er noe som frister. Min mamma må ha hjelp til å smøre brødskiver og brødskivene må bli satt foran henne. Da spiser hun. Eller middagen må varmes for henne. Hun setter ikke på middag selv. Hun vet ikke lenger hvordan man skal lage middag. Slike enkle ting som vi andre tar som en selvfølge. Er det ikke rart…Det å være dement tror jeg er en av de verste diagnosen/sykdommen man kan få. Men litt å tenke over. Den broen – må vi alle bli flinkere til å bruke! Ved å hjelpe…
Nå er det kaffe her i heimen. Deilig stund. Elsker morgener, det er stillhet og ro. Tid til å reflektere. Til å lese litt. Tid til å nyte kaffen….
Livet er ikke for amatører men vi henger med så godt vi kan. Vi kan ikke gi oss. Vi må alltid tenke fremover. Komme oss videre. Klatre litt. Tenk på livet som en sykkel. Du må sykle for å komme videre. Slutter du å sykle faller du! Så jeg sier igjen kjør på, og den broen trenger vi alle noen ganger!
Klem Solliv – heng med…
Tekst: Solliv
Foto: Solliv
Ja, helt klart nødvendig med noen broer innimellom, for å binde sammen for oss 🙂
Det er viktig det! Komme å frem og ikke må snu! 🙂 Vi kommer oss frem kanskje uten en bro også. Men veldig mye vanskeligere. Skulle jeg kommet til denne holmen. Måtte jeg tatt klær i en sekk på hodet og svømt over! Det går! Men tar tid!
Veldig greit med noen broer. Noen stødige og noen mer av hengebro typen. Man er liksom vokst fra det å slenge seg på Tarzan vis i lianer. Det er det forresten veldig lite av på disse kanter. Men kan huske vi brukte tau. 😀 Demens er vi jo veldig vant med, både gjennom min svigermor og mamma. Det er ikke lett når nære og kjære forsvinner for en på den måten 🙂 Ha en nydelig søndag der ute i skjærgården 🙂
Takk, ja vi må lissom bruke det vi har broer rundt omkring. Da kommer vi frem på en måte. I går på en tur så var det en eldre mann som skulle på en hytta. Han dro seg opp etter et tau. Tok lang tid, men opp kom han. For på hytta skulle han. Jeg spurte om han trengte hjelp. Nei takk sa herren. Dette greite han med krykker og tau…:) For et mot, for en konsentrasjon!
Fine og viktige tanker du har her. Og fine bilder. Koselig, fornuftig, tankevekkende og filosofisk innlegg 🙂
Tusen takk, liker å tenke sånn jeg 🙂 takk for hyggelig tilbakemelding.